Hva med kristne som bevisst lever i synd?

I dag kan man høre om kristne som drikker seg fulle, lever i samboerskap, går til sengs før de er gift, er avhengig av porno eller lever i homofile forhold. De vet at dette i følge Bibelen er synd, men regner med at så lenge de tror på Jesus dekker nåden alt - men stemmer dette?

Jeg har møtt kristne som lever i synd, men trøster seg med Romerbrevet 8:1, hvor det står at det ikke er noen “…fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus.” Andre siterer 2. Timoteus 2:13, hvor det står: “Er vi troløse, så er han trofast…” – men de tar ikke med vers 12, hvor det står: “Fornekter vi, skal han fornekte oss…” De bekjenner igjen og igjen at nåden dekker alt og mener selv de opplever “frelsesvisshet” og gleden i Gud. Om noen skulle finne på å sitere Bibelvers de ikke liker, da er de fordømmende, og bør feie for sin egen dør.

Hvorfor har vi Guds ord?

Salme 119:105 sier at Guds ord er en lykt for vår fot og et lys for min sti, men om vi ikke holder oss til ordet, er det som å ta med seg lommelykten uten å tenne den. Gud tar sitt ord på alvor og om vi bevisst handler imot det Han sier, bør vi ikke bli overrasket om vi kommer under Hans dom. Jesus sier det slik i Johannes 12:48 “Den som avviser meg og ikke tar imot mine ord, har likevel en dommer: Det ordet jeg har talt, skal dømme ham på den siste dag.”

Vi leser også i Hebreerbrevet 4:12 at “…Guds ord er levende og virkekraftig og skarpere enn noe tveegget sverd. Det trenger igjennom til det kløver sjel og ånd, marg og bein, og dømmer hjertets tanker og planer. Ingen skapning er skjult for ham. Alt ligger åpent og nakent for øynene på ham som vi skal stå til regnskap for.”

Derfor bør vi følge Paulus’ oppfordring i 1. Korinterbrev 11:31-32 hvor han sier “Hadde vi dømt oss selv, hadde vi unngått å bli dømt. Men når vi blir dømt av Herren, blir vi irettesatt, for at vi ikke skal bli fordømt sammen med verden.” Noen ganger kan det være tøft når Gud konfronterer synd i våre liv, men den sorg dette medfører er av det gode. I 2. Korinterbrev 7:9-10 sier Paulus til menigheten at “…dere ble gjort sorgfulle slik Gud ville,... For den sorg som er etter Guds vilje, virker omvendelse til frelse, og det vil en ikke angre på. Men verdens sorg virker død.”

Når Gud tar tak i områder av våre liv hvor vi trenger å omvende oss, er det ikke fordi Han ønsker å være slem mot oss – Han gjør det fordi Han elsker oss. I Hebreerbrevet 12:6 står det at “For den Herren elsker, viser han til rette, og han straffer hver sønn han tar seg av”. Det er først når vi ser vår synd at vi kan angre og omvende oss fra den, og da strømmer tilgivelsen fra Gud over oss!

Paulus er svært radikal om syndens følger.

Mange menighetsledere vil ærlig si at de ikke synes kristne skal leve i synd, men de er glade så lenge de i alle fall kommer i menigheten. Men menigheten er i følge Paulus de helliges forsamling og ikke synderes forsamling. Tvert imot oppfordrer Paulus oss til å ikke ha noe med dem å gjøre som KALLER SEG KRISTNE og lever i synd (1. Kor. 5:11-13).

Om du leser Paulus sine brever vil du se at han er veldig konkret når det kommer til hvem som ikke skal arve Guds rike. Et av stedene er i Galaterbrevet 5:19-21, hvor han sier: “Kjøttets gjerninger er åpenbare. De er: ekteskapsbrudd, hor, urenhet, skamløs utukt, avgudsdyrkelse, trolldom, hat, stridigheter, sjalusi, vrede, selvhevdelse, splittelser, partier, misunnelse, mord, drukkenskap, umoralsk festing og andre slike gjerninger. Om disse gjerningene sier jeg dere nå på forhånd, slik som jeg også sa til dere tidligere, at de som gjør slikt, skal ikke arve Guds rike.”

Det er ikke bare trist eller skammelig når folk som kaller seg kristne gjør disse ting – i følge Paulus kvalifiserer det til helvete! Han sier det slik i Romerbrevet 8:13-14 “For dersom dere lever etter kjøttet, skal dere dø. Men hvis dere ved Ånden dreper legemets gjerninger, skal dere leve. For så mange som blir ledet av Guds Ånd, de er Guds barn.” I Efeserbrevet 5:5-7 ramser Paulus opp massevis av synder, og sier til slutt at de som praktiserer disse ting ikke “…skal arve Kristi og Guds rike”. I vers 6 og 7 går han så langt at han sier “…For slikt gjør at Guds vrede rammer de ulydige” og oppfordrer oss til å ikke gjør felles sak med dem.

Også i Kolosserne 3:5-6 kommer han med en lang liste synder og avslutter med å si at “…alt dette gjør at Guds vrede rammer de ulydige”.

I følge Paulus er det mulig for folk som kaller seg kristne å gå fortapt og i Filipperne 3:18-19 sier han endog at folk som kaller seg kristne i realiteten kan være “fiender av Kristi kors”. De kan bekjenne høyt og tydelig at det ikke er noen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus, men i følge Paulus er deres endemål fortapelse.

Guds ord skal dømme oss alle!

Vi gleder oss over at nåden forløses over våre liv når vi kommer til en levende tro på Jesus, all synd vaskes bort helt ufortjent, og vi er rene og hellige på grunn av Jesu blod og forsoning. Vi hadde ingen mulighet i oss selv, for som det står i Romerbrevet 8:3-7: ”det som var umulig for loven, fordi den var maktesløs på grunn av kjøttet, det gjorde Gud ved å sende sin egen Sønn i syndig kjøtts lignelse og for syndens skyld: Han fordømte synden i kjøttet, for at lovens rettferdige krav skulle bli oppfylt i oss, vi som ikke vandrer etter kjøttet, men etter Ånden.”

Når vi tar imot nåden ved tro på Jesus, gjør nåden noe med oss – den forvandler oss slik det står i Titus 2:11-12: ”For Guds frelsende nåde til alle mennesker er åpenbart, og denne nåden oppdrar oss for at vi skal fornekte ugudelighet og verdslige lyster og leve edruelig, rettferdig og gudfryktig i den nåværende tidsalder.” Jesus sa at på treet skal kjennes på frukten, og når Jesus kommer for å holde regnskap, står det gang på gang at han skal dømme oss “etter våre gjerninger”. Det vil si etter hva nåden har fått utrettet i våre liv.

Både Jesus selv og brevene advarer oss.

Jesus advarte selv i Lukas 21:36: “Våk derfor, og be hver tid og stund om at dere må bli holdt verdige til å unnslippe alt dette som skal skje, og til å bli stående for Menneskesønnen.” og brevene i det Nye Testamentet minner oss om dette gang på gang.

I 2. Tessalonikerne 1:5 står det: “Dette er et klart bevis på Guds rettferdige dom, for at dere kan bli funnet verdige til Guds rike, som dere også lider for.” og i vers 11: “Derfor ber vi også alltid for dere, at vår Gud vil akte dere verdige til dette kallet, og at Han vil oppfylle hos dere all god lyst etter sin godhet og skape troens virksomhet med kraft” og i Åp. 3, 4: “Du har noen få navn også i Sardes, som ikke har flekket til klærne sine. Og de skal vandre omkring med Meg i hvite klær, for de er verdige til det.”

Denne verdigheten er ikke selvstrev, selv om det handler om å ta vårt kors opp og følge Jesus. Nei, det er kun på grunn av Jesu nåde at vi ved tro kan få oppleve at Han gjør sitt verk i oss – et verk som vil resultere i et hellig liv.