Kan man miste frelsen?

Det er veldig lett å tolke Bibelen ut fra den situasjonen man selv står i. Det er ofte vanskeligere å bare tro det som står skrevet. Som mennesker har vi en utrolig evne til å rettferdiggjøre oss selv og dette kommer ofte til syne i måten man tolker Guds ord på.

Men det er noen områder hvor man må strekke kreativiteten veldig langt, for å få Bibelen til å si det man ønsker — og et av de områdene er ideen om at man ikke kan miste frelsen. For å kunne tro dette må man omskrive store deler av Bibelen, men allikevel er dette en lære som vinner mer og mer innpass.

Det burde kanskje ikke forundre oss at lærer som denne lett blir populære, for Paulus har jo nettopp advart oss og sagt:

”For det skal komme en tid da folk ikke lenger tåler den sunne lære, men skaffer seg den ene læreren etter den andre, slik de selv finner for godt. For de vil ha det som klør i øret.” — 2. Timoteus 4:3

Tanken om at man kan leve i synd uten at dette påvirker vår frelse, er nok en lære som ”klør i øret” for dem om ikke ønsker å ”... korsfeste kjøttet med dets lidenskaper og begjær ...”. Men Paulus sier at de som ”... hører Kristus til ...” har gjort nettopp har dette (Gal. 5:24).

Omskriving av skriften

I nærmest alle av Paulus sine brev oppfordrer han oss til å holde fast — men hvorfor i all verden oppfordre folk til å holde fast hvis man ikke kan miste taket?

Noen prøver å bortforklare skriften med å si at noe var skrevet til jøder og derfor ikke gjelder oss, men Paulus sine brev var stort sett skrevet til hedninger. Noen avsnitt kan i alle fall ikke omtolkes til kun å gjelde jøder — slik som Romerbrevet 11:22. Her skriver Paulus:

”Så ser du at Gud er både god og streng – streng mot dem som er falt, men god mot deg dersom du holder fast på hans godhet. Ellers blir også du hugget av.” — Romerbrevet 11:22

Dette er ikke en tom advarsel man ikke behøver å ta seriøst. Paulus sier med klare ord at det er fullt mulig å bli ”... hugget av ...”, om man ikke holder fast på Hans godhet.

Paulus skriver også til Timoteus at noen hadde opplevd at troen deres hadde forlist, fordi de hadde ”... feid samvittigheten til side.”

Jesu advarsler

Når Jesus forteller lignelsen om såmannen og såkornet, gir det ikke mening at dette kun skal gjelde jøder — det er ikke kun i jødiske hjerter Guds ord såes. I denne lignelsen lærer Jesus oss veldig tydelig, at det er mulig for noen som har tatt imot Guds ord å falle fra igjen. De mennesker Jesus symbolsk taler om som ”steingrunn”, holdt bare ut en kort tid (Mark. 4:16-17). Grunnen var at ordet ikke hadde fått slått rot i dem og derfor holdt de ikke ut når prøvelser kom.

I Matteus 25 forteller Jesus lignelsen om brudepikene. Fem av dem var kloke og fem var uforstandige. Alle brudepikene ventet på brudgommen, men kun fem var klar når brudgommen kom. De som var klar kom med til festen og de andre ble stående utenfor. Da de banket på døren og ville inn, svarte brudgommen ”... Sannelig, jeg sier dere: Jeg kjenner dere ikke ...” (Matt. 25:12).

Men det er ikke kun i Evangeliene Jesus advarer imot frafall. I Johannes Åpenbaring har vi et brev skrevet til de kristne i Sardes, hvor Jesus lover dem at den som seirer ikke skal få sitt navn strøket ut av livets bok (Åp. 3:5). Hvis ditt navn står der, er det fordi du er frelst, og hvis det ikke er mulig å få sitt navn strøket ut er Jesu løfte et tomt løfte.

Kan man ”miste” frelsen?

Noen siterer skriftsted som Romerbrevet 11:29, hvor det står at ”... Gud angrer ikke sine nådegaver og sitt kall. ...”, for å argumentere for at Gud ikke vil ”ta fra” noen frelsen, hvis han først har gitt dem frelsen. Men det er en misforståelse av hva som skjer når noen mister frelsen.

Når noen mister frelsen er det ikke fordi Gud ikke lenger ønsker å frelse dem, men fordi vedkommende ikke lenger ønsker å følge Jesus. Man MISTER ikke frelsen på samme måte som vi for eksempel mister en penn når den faller ut av hånden vår. Man mister frelsen i den forstand at man ikke lenger tar vare på den. Om man ikke tar vare på pennen kan man fort miste den, fordi man legger den fra seg og glemmer den.

På samme måte kan man miste frelsen hvis man ikke tar vare på den, ved at man forsetter å leve i synd og dermed ikke verdsetter det Gud har gjort i oss. Om den bortkomne sønnen i Lukas 15 hadde mistet livet mens han levde et utsvevende liv borte fra sin far, hadde han mistet livet uten fellesskap med sin far. Ikke fordi hans far ikke elsket ham, men fordi han selv hadde tatt et valg om å forlate familien. Så lenge han var i live kunne han vende tilbake til Far, og da han tok valget om å vende tilbake stod hans far og ventet på ham — men sønnen måtte ta valget.

Når kristne lever i synd er de som den bortkomne sønn. Jo lenger de lever i synd, jo lenger bort kommer de. Det betyr ikke at Gud ikke elsker dem lenger, men Han vil ikke tvinge dem til å leve i fellesskap med Ham. Gud har gitt mennesker en fri vilje og et klart løfte om at vi skal høste det vi sår. Det gjelder like mye i det Nye Testamentet som i det gamle — ja, faktisk var det Paulus selv som sa dette (Gal. 6:7-9).